Kirkens relevans

Av: Leif Erik Nilsen
17/02-2004

Foredrag på LM-konferanse 12.02.04

Dette foredraget vil bestå av to hoveddeler: Én teologisk del og en praktisk del - der jeg primært skal referere innsikt fra nyere litteratur om hvilke utfordringer postmodernismen gir kirken.


To bibelvers kan stå som utgangspunkt:
1 Kor 10,33: "Jeg selv forsøker å være alle til lags. Jeg søker ikke mitt eget beste, men alle de andres, så de kan bli frelst."
Gal 1,10: "Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Prøver jeg kanskje å gjøre mennesker til lags? Var det fremdeles mennesker jeg ville være til lags, da var jeg ikke Kristi tjener."
(Tilsvarende i 1 Tess 2,4: "Nei, vi er prøvet av Gud, og han har betrodd oss evangeliet; derfor taler vi ikke for å gjøre mennesker til lags, men for å gjøre som Gud vil det, han som prøver våre hjerter.")

Denne spenningen er det det handler om - troskap både mot de mennesker vi er satt til å tjene, og troskap mot Gud - uten sideblikk til hva mennesker måtte mene. Troskapen mot Gud gjør at vi aldri forfalsker eller endrer evangeliet selv. Troskapen mot mennesker gjør at vi stadig forandrer våre former. Vi kommer til mennesker der de er. Det er stadig behov for oversettelse, for å bruke språket til Darrell L. Guder i boka The Continuing Conversion of the Church.
Spesielt i misjonsteologi tales det om “kontekstualisering". Etter en Lausanne-konsultasjon om dette tema i 1978, ble det laget en rapport som ble kalt the Willowbank Report om kirke og kultur. I den sies det: "Intet kristent vitne kan håpe å kommunisere evangeliet om han eller hun overser den kulturelle faktor." Og det påpekes at både evangeliet og kirken må kontekstualiseres. Ikke minst den engelske misjonsbiskopen Lesslie Newbigin har understreket at dette ikke bare gjelder på misjonsmarken, men i høy grad også i vår vestlige verden. (Foolishness to the Greeks: The Gospel and Western Culture og The Gospel in a Pluralist Society.)
La meg også understreke, slik David W. Henderson gjør i sin bok om forkynnelse av Guds sannhet i vår verden i forandring, at Guds ord alltid er relevant. Vi må ikke gjøre det relevant. Men Bibelens relevans blir ikke alltid oppfattet. Henderson skjelner mellom faktisk (actual) relevans og funksjonell (functional) relevans. Selv om det bibelske budskap alltid er faktisk relevant, synker dets funksjonelle relevans lavere og lavere i vår vestlige kultur i dag, ifølge Henderson.

Inkarnasjonen og Jesu tjeneste

Inkarnasjonen er det naturlige startpunkt når vi skal tale teologisk om kontekstualisering og relevans. Jesus demonstrerer ved sin inkarnasjon hva kontekstualisering innebærer. Med sitt liv og sin tjeneste er han modell for våre liv og vår tjeneste. The Willowbank Report framholder at Kristi fødsel er en begivenhet "som kan kalles det mest spektakulære tilfelle av kulturell identifikasjon i menneskehetens historie, da Sønnen ved sin inkarnasjon ble en galileisk jøde i det første århundre."
Basert på Fil 2,5-11 understreker denne rapporten at inkarnasjonen har to hovedelementer som skulle være modeller for vår egen tjeneste: At Jesus (1) gav avkall på egne retter og privilegier for å tjene andre, og at han (2) helt identifiserte seg mot vår verden. På en særlig måte identifiserte Jesus seg med de svake, og med tollere og syndere. Jesus møtte mennesker med ulike behov der de var. Han forlangte aldri at mennesker skulle bli noe de ikke var før han møtte dem og pleide fellesskap med dem. Jesus var kommet for å oppsøke det som var fortapt. Og han kom ikke bare som turist. Han ble som en av oss.
Et nøkkelord er Rom 10,8: "Ordet er deg nær". Vi trenger ikke å dra opp til himmelen for å hente ordet ned - eller ned i dødsriket for å hente det opp.
Guds identifikasjon med syndere var basert på hans kjærlighet til oss. Denne kjærligheten demonstreres i alt Jesus sier og gjør, i hvordan han møter ulike mennesker, i hvordan han behandler dem, i hans helbredelser og demonutdrivelser. Som Rick Warren sier: "Folk kunne føle at Jesus elsket å være sammen med dem. Til og med småbarn ønsket å være der han var, noe som taler sterkt om hva slags person han var. Barn synes instinktivt å trekkes mot kjærlige, aksepterende personer."
Den samme kjærlighet må være basis for våre liv og vår tjeneste. Vi er kalt til å elske som Jesus. Identifikasjon uten kjærlighet blir bare et narrespill. Men med kjærlighet blir vi sanne tjenere, slik Jesus var og er.
Jesus gjør mer enn å identifisere seg med syndere. Han ønsker - og han bringer - forandring. Han kom for å søke syndere - og frelse dem. Jesus kom for å bringe forandring og forvandling. Han proklamerte at Guds rike var vær. Derfor måtte folk vende om og tro evangeliet. Sann kontekstualisering, etter modell av inkarnasjonen, fører til forvandling. "Jesus begynte alltid der folk var, men han tillot aldri at de forble der", skriver Henderson.
Jesus gikk ikke bare inn i en bestemt kultur og aksepterte den. Vi ser også at han på mange måter er sterkt kritisk til elementer i sin egen kultur. Han var svært krass når det gjaldt mange tradisjoner og holdninger. Jesus kom med nye verdier og nye holdninger i forhold til de som rådet grunnen i det jødiske samfunn. Men han gjør det fra innsiden.

Kirken som Jesu legeme

Jesu gjerning fortsetter gjennom menigheten, kirken. Kirken kalles Jesu legeme. I sin klassiske bok om kirken og dens tjeneste - Body Life - skriver Ray C. Stedman:

Mange spør i dag: "Hvor er Jesus Kristus i virksomhet i vår verden? Hvordan berører han samfunnsproblemene i dette tjuende århundre?" Svaret er at han arbeider akkurat som han gjorde mens hans levde på jorda, og han gjør akkurat det samme. Da han var her legemlig, så utførte han sin tjeneste gjennom en eneste, jordisk, fysisk kropp. Han gjør det samme nå gjennom en sammensatt, mangfoldig kropp som finnes over hele verden og som omfatter og gjennomtrenger hvert samfunnslag. Den kalles kirken, Kristi legeme, men dens tjeneste er til den samme rase som Jesus tjente, under de samme grunnleggende betingelser, og den står overfor de samme holdninger og problemer.

Mye av undervisningen om Jesu legeme i Rom 12 og 1 Kor 12 handler om indre forhold i menighetene, men den har også betydning for hvordan vi ser på kirkens tjeneste i verden. Vi ser blant annet at når Jesu disipler gjør sin tjeneste, slik vi ble utsendt av Jesus for å gjøre, så er det ikke primært den enkelte som representerer Jesus, men fellesskapet, kirken. Det innebærer at om vi skal utføre oppdraget vi er gitt, så må vi fungere som lemmer på legemet. Og det innebærer at når vi skal tjene inkarnert i vår kulturelle kontekst, så handler det ikke bare om den enkelte disippels deltakelse i og identifikasjon med sin egen kultur, men om hvordan den lokale menighet framtrer.

Paulus og den første menighet

Det første vi kan merke oss, er den kontekstualisering som fant sted ved at evangeliene og beretningene om de første kristne, ble skrevet og gitt videre på gresk - til tross for at det meste hadde foregått på arameisk Det som skjedde i Galilea og Judea var ikke bare relevant for og ment for de som talte samme språk og var en del av samme kultur som Jesus var. Det var et budskap for hele verden.
I Apg ser vi hvordan evangeliet blir kommunisert i ulike kulturelle kontekster. De som forkynte det, startet der folk var. Michael Green, i boka Acts for Today, beskriver hvordan dette ble gjort i ulike situasjoner, og han konkluderer: "På alle disse måtene ser vi at disiplene forsøkte å oppdage behovene til dem de forkynte for; bare når de hadde gjort det, følte de at de hadde en plattform for evangeliet."
Når evangeliet ble forkynt for jøder og folk med godt kjennskap til GT, var det avgjørende å vise hvordan Jesus kom som oppfylleren av løftene i GT. De som talte, viste den sterke kontinuiteten mellom Israels historie og Jesus. Helt annerledes var det når tilhørerne var polyteistiske hedninger, slik vi ser det da Paulus var i Aten. Her starter Paulus med det han hadde observert i byen, et alter til en ukjent Gud, og han siterte lytternes egne filosofer med tilslutning.
Det vi også ser i Apg, er at selv om det ble lagt stor vekt på at forkynnelsen måtte starte der folk var, og at det ble vist stor fleksibilitet i hvordan det ble forkynt, så var det ingen fleksibilitet når det gjaldt evangeliets innhold. Og målet for forkynnelsen var ikke å bekrefte folk der de var. Det var omvendelse og forvandling. Det var ikke rom for kompromiss når omgivelsene presset de kristne til å delta i keiserkultus og annet avguderi.
Det er også interessant å legge merke til at noe av det som gjorde kirken attraktiv, var ikke dens tilpasningsdyktighet, men dens annerledeshet. Folk var tiltrukket av fellesskapet og omsorgen som de ikke fant andre steder - og selvsagt av Guds kraft i funksjon. Kontekstualisering betyr ikke at vi må gjøre som alle andre. Men det handler om å leve ut et fellesskap som møter behov mennesker til alle tider har.
Når vi går til Paulus, er 1 Kor 9,19-23 en sentral tekst i forbindelse med vårt tema. I dette avsnittet understreker Paulus at han med glede gir fra seg alle rettigheter for ikke å legge hindringer i veien for Kristi evangelium (v.12). Han gir avkall på rettigheter for å se mennesker frelst, og han skriver om hvordan han tjener med evangeliet blant ulike kulturelle grupper. Han oppsummerer i v.22: "For alle er jeg blitt alt, for i det minste å frelse noen."
Denne kulturelle tilpasning er frivillig. Dersom tilpasning ble krevd, viker ikke Paulus en tomme. Intet må ta fra oss den frihet vi har i Kristus. Det ser vi blant annet gjennom den konfrontasjon Paulus har med Peter i Antiokia, slik Paulus selv referer den i Gal, og vi ser det vet at han nekter å la Titus omskjære, da det ble krevd. Paulus ville aldri forandre eller tilpasse selve evangeliet for å gjøre det mer mottakelig. Dette går ikke bare på det dogmatiske, men også det etiske. Samtidig er det viktig for oss, at Paulus ber oss følge hans eksempel når det gjelder kulturell tilpasning: 1 Kor 10,32-11,1: "La verken jøder, grekere eller Guds kirke få noe å utsette på dere! Jeg selv forsøker å være alle til lags. Jeg søker ikke mitt eget beste, men alle de andres, så de kan bli frelst. Følg mitt eksempel, slik jeg følger Kristi eksempel."
La oss se litt nærmere på grensene for kontekstualisering. Paulus skriver flere steder når han gir formaner om hvordan de kristne skal leve, om hensynet til de som står utenfor. Poenget er neppe at kristne skal leve i samsvar med den moral og de verdier som preger det omkringliggende samfunn. De kristne skal være annerledes på mange måter. Paulus forutsetter nok at det er mye felles mark, siden loven er skrevet i menneskenes hjerter. Men poenget er at de som er utenfor, skal se at de kristne lever som de lærer. De som er utenfor skal se de kristnes integritet - ikke deres tilpasning. De skal oppdage i de kristne de kvaliteter som hører Guds rike til. Ernst Baasland skriver i forbindelse med de såkalte hustavler:

De første kristne ble fort lagt merke til i antikken. Livsførselen, etikken var annerledes. Den imponerte også dem som syntes de kristne sto for en merkverdig form for overtro. De tilpasset ikke etikken datidens samfunn, men var seg bevisst at de utgjorde en motkultur, et annerledes folk. Selv om de levde innenfor 'husholdninger' og de rammebetingelser de ga, overtok de dermed ikke det ethos som preget dem. De omformet og avsvekket Pater potestas-funksjonen, og rammet dermed selve nerven i denne strukturen.

Noen ord om kirke og kultur

Dette er et forhold som mange har skrevet om. En viktig bok ble skrevet av H. Richard Niebuhr på femtitallet; Christ and Culture. Han beskrev fem ulike modeller for forholdet mellom Kristus og kirken: Kristus mot (against) kulturen, Kristus fra (of) kulturen, Kristus over (above) kulturen, Kristus og kulturen i paradoks, og Kristus som kulturens forvandler. Niebuhrs alternativer er blitt kritisert av mange, blant annet fordi han egentlig ikke har rom for kirken, og fordi han ikke har rom for det kulturelle mangfold. Forfatterne av boka Missional Church skriver:

Kirkens enkeltfellesskap lever i konteksten av deres omkringliggende kultur, de tar del i kulturen, men de er ikke kontrollert av kulturen. Den kirke som er tro, kritiserer sine kulturelle omgivelser, særlig den dominerende kulturen, den bekrefter de deler av kulturen som ikke motsier evangeliet, den taler den omkringliggende kulturs og evangeliets språk, den forsøker hele tiden å kommunisere evangeliet inn i den omkringliggende kultur, og den dyrker og former kulturen til Guds nye fellesskap, en kultur som ikke er av denne verden.

Kirkens primære kall er lydighet mot Kristus. Kirkens medlemmer er borgere i Guds rike, og kirkens kall er å fremme dette evige rike. Det vil være verdier, prioriteringer, etikk som står over enhver kultur og kontekst. Det er ikke allmenn kulturell konsensus som bestemmer hvordan vi skal leve, men Kristus og Bibelens lære. Det vil derfor uunngåelig bli konflikt mellom kirken og det omkringliggende samfunn. I enhver kultur vil det være elementer som må forkastes. Andre elementer trenger å endres og/eller erstattes. Andre elementer igjen må frigjøres. Som Eddie Gibbs skriver: "Det vil være uoppfylte kulturelle lengsler som evangeliet kan lede til full utfoldelse."
Utfordringen til kirken er at den gjennom Skriftens linse, kan vurdere kulturen og se hvilke elementer som kan og bør beholdes, hva som må forandres, og hva som må forkastes. Dette er ikke enkelt - noe både kirkehistorien og dagens debatt tydelig lærer oss.
Og så trenger kirken ikke bare å forstå omgivelsene, men også seg selv. Gibbs skriver: "Evangeliet avslører i hvilken grad kirken selv har blitt smittet ved at den har tilpasset seg kulturelle drivkrefter som er i strid med Guds herredømme og på den måten fornekter sin primære tilhørighet." Det er også dette Darrell L. Guder har i tankene når han skriver om kirken behov for stadig omvendelse; kulturell konformitet er en virkelighet som alltid er til stede.
La meg i denne forbindelse si noen få ord om et tema som har stått sentralt i diskusjoner omkring kirkevekst, nemlig spørsmålet om såkalte homogene enheter. Det var Donald A. McGavran, kirkeveksten far, som erklærte at "mennesker ønsker å bli kristne uten å måtte krysse rasemessige, språklige eller klassemessige barrierer." Dette har så blitt kalt prinsippet om homogene enheter. La meg bare antyde noen få ting:
1. Folk fra alle kulturer forenes i Kristus, og det er et kall for oss å demonstrere denne enhet. All forakt, hat og diskriminering på grunn av rase eller kulturell tilhørighet, må være bannlyst i kirken.
2. Kulturelt mangfold er verdifullt. Det er en demonstrasjon av Guds skapende genialitet, for å sitere Eddie Gibbs. Enhet i Kristus innebærer ikke uniformitet. Ulike etniske og kulturelle grupper mister ikke sin kulturelle identitet i Kristus.
3. Fordi folk er forskjellige, og fordi kulturelle uttrykksformer er forskjellige, så kan ikke enhver kirke nødvendigvis nå alle slags mennesker. Det må være legitimt for en menighet å fokusere spesielt på én gruppe, eller noen få grupper. Det er både legitimt og sunt å spørre: "Hvem er det Gud spesielt har kalt og utrustet oss til å nå?"
4. Det er ellers et trekk ved postmodernismen, at menigheter og fellesskap gjerne skal være både interkulturelle og "intergenerasjonelle".

Noen implikasjoner for kirken i det postmoderne samfunn

Kontekstualisering har konsekvenser for alle områder av menighetens liv. Det har selvsagt konsekvenser for hvordan vi kommuniserer med de som er utenfor kirkens fellesskap, for evangeliseringen, men også for hvordan vi fungerer innad. Det har konsekvenser for gudstjeneste og forkynnelse, for hvordan vi trener kristne til å leve som Jesu disipler i deres hverdag, på arbeidsplass, i skole, i fritid, i familien. Det har konsekvenser for hvordan lederskap utøves, og for hvordan vi i det hele tatt organiserer oss.
Vi vil relativt summarisk trekke fram en del elementer som framheves som utfordringer for kirken i det postmoderne samfunn. I stedet for at jeg trekker ut en rekke ulike elementer fra mange forskjellige forfattere og blander det sammen til min egen lapskaus, velger jeg å presentere synspunkter fra to bøker som jeg selv opplever som meningsfulle: Leonard Sweet: Postmoderen Pilgrims og Dan Kimball: The Emerging Church.

Leonard Sweet: Postmodern Pilgrims

Basert på ordet EPIC framholder Sweet fire kvaliteter som må kjennetegne kirken i møte med postmoderne mennesker:

Erfaringsbasert (Experiential)

Postmodernismen innebærer en bevegelse fra det rasjonelle til det erfaringsbaserte. Livet skal ikke og kan ikke bare forstås, men det må erfares. En åndelig oppvåkning er i ferd med å skje i kulturen i hovedsak utenfor kirken, delvis fordi kirkene er "mer interessert i å undertrykke ekstatiske erfaringer enn å dyrke dem". Om gudstjenesten sier derfor Sweet at det ikke er interesse for en Gud som bare blir omtalt, en Gud andre definerer for oss. Møtet (the encounter), erfaringen er budskapet.
Det må være et mål for gudstjenesten at den får oss til å både føle og tenke, for "hvis postmoderne gudstjeneste ikke kan få folk til intenst både å føle og tenke, så kan den ikke vise hvordan Guds ord forvandler måten vi føler på." Han sier også at det postmoderne menneske fryder seg i mysteriet. Derfor må ikke alt forklares og forstås.
Sweet understreker også det ikke er erfaringen som er den endelige formidler av sannhet. "Vi kan ikke stole på erfaringen dersom den ikke har blitt forklaret av Skriften og tradisjonen. I tillegg kommer det en tid når det ikke er spørsmål om erfaring, men om lydighet." "Ledere skal ikke søke etter å erstatte den 'moderne bevissthet' med en 'postmoderne bevissthet.' Ledere hjelper til med å erstatte den 'moderne bevisshet' med en 'Kristus-bevisshet' som kan leve og bevege seg og finnes til i en postmoderne kultur."

Deltagende (Participatory)

Postmoderne mennesker tar ikke hint fra dem over seg, bare fra andre rundt seg. Postmoderne mennesker tenker og lever i en livsstil preget av gjensidig avhengighet og interaktivitet. Karoke-kultur; du må delta selv. Gjennom interaktivitet erfaringene skapes. Postmoderne mennesker må uforske direkte før noe kan integreres. Sann interaktivitet er ikke bare at du kan rote med noe og finne ut av hvordan det virker, men at du kan på en eller annen måte forandre virkemåten.
Den postmoderne kultur er også en kultur med stor valgfrihet. Interaktivitet handler da også om mulighetene til å velge. Postmoderne gudstjeneste og forkynnelse er interaktiv. "Uansett form forkynnelsen tar, så er den interaktive komponent avgjørende." Han sier at det må være et interaktivt element minst hvert åttende minutt.

Bilde-drevet (Image-driven)

Den postmoderne kultur er bilde-drevet.. Teser (propositions) er bortkastet på postmoderne ører, men metaforer vil bli hørt og bilder vil bli sett og forstått. Så det beste redskap en religiøs leder kan gi folk for å få dem til å tenke og leve annerledes, er en metafor eller et bilde. Faren er når vi tar metaforene, ikke som metaforer, men som selve virkeligheten. Metaforenes uklarhet er også en fare, fordi de kan hindre innsyn mer enn de opplyser.

Tilkoblet (Connected)

Alt i dag handler om relasjoner og partnerskap. En bevegelse fra det individuelle til det individuell-kommunale. Det postmoderne menneske ønsker å nyte en selv-identitet innenfor rammen av naboskap, borgerlige dyder og åndelige verdier. Kirken finnes for å inkarnere tilkoblethet og for å gi større bevissthet om å være tilkoblet. Den elektroniske kultur gjør lenger pastorater nødvendig, fordi det tar lenger tid å bygge tillit og nærhet. Kulturens overflatiskhet krever at vi anstrenger oss enda mer for aggressivt å bygge fellesskap og gjestfrihet. Fire oppgraderinger som må gjøres av kirken:
1. Den første gjelder nettopp tilkobling. Tilkobling er nøkkelen til fysisk og emosjonell helse. Pastorer trenger å oppgradere sin helbredende rolle og sørge for at deres helbredende evne minst kommer på samme nivå som forkynnelsen og undervisningen.
2. Kirken må desentraliseres og bli mer kompleks. Samtidig må den ha et globalt utsyn. "Begynn med bevisstheten om at din potensielle menighet består av fem milliarder mennesker."
3. Historie-fortelling skaper samfunn. Vi organiserer våre erfaringer gjennom fortellinger. Postmoderne mennesker trenger å smake, berøre, høre, lukte og se historien om Jesus.
4. Aktiviserende (enactive) gudstjeneste som fører til tjeneste og sosial forvandling.
Kirken i den nye verden:
"Den Nye Verdens Kirke ønsker ikke å leve en livsstil atskilt fra verden, men en helliggjort livsstil midt i verden."
"Den postmoderne pilegrim søker ikke nye sannheter, men søker evige sannheter med nye øyne."
"Moderne mennesker ble trent til å kritisere, ikke til å heie, til å eksegere, ikke til å opphøye, til å vurdere, ikke til å applaudere, til å ta fra hverandre, ikke til å sette sammen."

Dan Kimball: The Emerging Church

Gudstjenesten
Forkynnelsen
Evangelisering
Åndelig danning
Lederskap