Sommerbrev fra Kawage

Av: Anne Mari og Espen Shiager Topland
18/07-2003

Fuktigheten ligger som et tynt tåkelag over Japan. Det er ikke det at det er så varmt, bare 27-28 grader, men den høye luftfuktigheten gjør at hvert skritt, hver bevegelse kjennes tung.


Men vi vet at om 2 uker er det sommerferie for oss også. Vi setter oss på flyet til Norge 16. juli, og ser fram til en sommer i Stavanger og Grimstad, misjonærkonferanse på Gjennestad, misjonsdag på Dvergsnestangen og menighetsweekend med Grimstad Frikirke.

Det har skjedd så mye fint denne våren. Vi hadde dåp av nabofamilien vår, en Kanadisk familie på 4, til pinse. De unge voksne i menigheten har begynt å ta ansvar for egne samlinger, og de hadde grilling, båt tur, bibelsamtale og karaoke for et par uker siden. Medlems opptakelse av to unge kvinner har vi også hatt. Til tross for at menigheten sendte fra seg 8 kristne til Korea, Malaysia og Takamatsu (Familien Morgan reiste til denne japanske byen som misjonærer. De har vært utrolig viktige for oss i nybrottsarbeidet fram til nå), har ikke gjennomsnittsframmøtet på gudstjenesten gått ned. Gud sender stadig nye mennesker. Alt dette gir håp for framtida.

Mot av slutning av perioden
Det er klart at vi tenker mye på hva som vil skje etter at vi reiser hjem etter endt periode til påske 2004. Menigheten består av mange søkende, noen ferske kristne og noen med lengre fartstid. Ingrid Aske vil fortsette i arbeidet, men hun trenger noen å dele arbeidet med. Det er store utfordringer når det gjelder å føre alle disse til tro og dåp, og lære dem opp til å bli disipler. Over 100 mennesker kommer til kirken jevnlig. Noen bare i løpet av uken, over 30 til gudstjeneste hver søndag.

En av de travle og innholdsrike dagene

Jeg vil gi dere et innblikk i en travel og spennende misjonærhverdag. I dag er det fredag. Sondre var den første som gikk ut av døra. Klokka 7.40 ringte det på døra, og nabobarna stod klare til å gå på skolen. Sondre hadde på seg gymdrakta si, gul 1.klassecaps, og navnelapp på brystet. Vi andre kunne roe oss litt mer ved frokostbordet. Even og Oda Marte skulle få fri barnehagen i dag, for å bli med meg (Anne Mari) på mor og barn klubb i kirka.
Espen gjør seg klar til bibelundervisning. Watari, som har bedt om en kirke på stedet i 30 år, har også bedt for mannen sin, og nå i sitt 85. år, har han begynt å lese Bibelen. Espen er hos ham en gang i uka.
Litt etterpå drar jeg sammen med de to minste til mor og barn gruppa i kirken. 8 mødre med småbarn samles til lek, formiddagsmat og barnesanger. Dette lavterskel tilbudet i kirken, er for noen det første møtet med kirken. Nå går en av mødrene på bibelundervisning hos Espen. Ingrid Aske er i en kirke oppi fjellene og underviser på formiddagen en engelsk bibelklasse. Når hun kommer tilbake, og Sondre er ferdig på skolen, møtes vi alle sammen i kirken for å forberede barnegospelen. Over 30 unger (2-8 år) og nærmere 20 foreldre kommer 2 ganger i måneden. Ungdomsskoleeleven Naoki har ansvaret for å ta imot alle, gi dem sangark og en bibelbok. Jentene fra gospelkoret mitt hjelper til med noen av sangene, og nydøpte Brenda Murray leder an i engelskundervisningsdelen. Espen sjarmerer både de store og små der han svinser rundt i kirken med gitaren og ber alle presentere seg, og gå i tog etter ham. Ingrid har andakten for barna. Jeg sitter for det meste ved pianoet og legger inn fete akkorder. Ungene synger av full hals på japansk og engelsk. "O happy day" ljomer utover nabolaget.

Siden det er så varmt i dag, stikker ungene og jeg ned på stranda etter barnegospelen og bader i det lunka vannet. Det er mørkt i 19 tida, og vi tenner et lite bål og koser oss litt. Espen har engelsk og bibel i kirken, og kommer hjem idet ungene sovner til lyden av frosker fra rismarkene.

Nybrottsarbeidet i Kawage er i ferd med å bli en menighet. Det lille frøet har slått rot og det spirer allerede. Vi har tro til Guds løfter om sennepsfrøet, og ser frem til den dagen da planten har vokst seg stor og sender ut sine frø. Vi prøver gjennom prekener, undervisning og menighetsbladet å bevisstgjøre de troende på målet for menigheten, og veien fram dit. Gjennom vår "mission statement" prøver vi å få ned på papiret de prinsippene vi arbeider etter slik at både menigheten og framtidige arbeidere i kirken kan føre arbeidet videre i den leia som er lagt. Visjonen Espen fikk i 97 om at vi skulle få se større ting enn vi kan tenke oss, gir oss stor frimodighet og trygghet. Arbeidet er i Guds hender. Han har ansvaret. Vi går i de gjerningene han har lagt ferdige.

Takkeemner:
Alle som ber for oss og menigheten.
De mange barna som kommer til KIDS`GOSPEL, mor og barn gruppa og søndagsskolen.
En ny familie med 3 barn, og 2 kinesere som har kommet til gudstjeneste i det siste.
Ungdoms engasjementet!

Forbønnsemner:
Syn til å se Guds ferdiglagte gjerninger fortsatt.
Hjelp til videre opplæring og av de troende og de søkende.
Frimodighet for de søkende til å fortelle sin familie at de ønsker å bli døpt
Eldrearbeidet som er satt i gang.
Om fortsatt god helse og glede i arbeidet.

Med hilsen Anne Mari Topland med familie
Espen Shiager, Sondre (7), Even (5), Oda Marte (2)

En barnestol og efeserne 2.10

Det er utrolig hva en liten tilfeldig hendelse kan føre til. Ofte følger vi våre egne innskytelser. Andre ganger opplever vi at det er Gud som legger en gjerning rett foran oss, slik at vi kan gå inn i den. "For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem." Det jeg skal fortelle om nå, er en historie som illustrerer bibelverset.

Vi hadde vært med på "lekedag" på Sondre sin skole, og var på vei hjem. Foran oss gikk et par med 3 barn som oss, den yngste i bæremeis. Espen hintet til meg om at jeg skulle spørre dem om de trengte en barnestol. Oda Marte hadde vokst ut av den, og det ville være for galt å kaste den. Vi hilste i det vi skulle svinge inn til vårt hus, og jeg spurte forsiktig om de kanskje var interessert i en barnestol. Det var de. De hadde faktisk akkurat tenkt på det selv, siden minstejenta hadde begynt å sitte. De ble med oss hjem, og fikk med seg stolen. Vi var lettet. Den stolen hadde vi prøvd å blitt kvitt lenge. Men historien slutter ikke der.

Familien kom tilbake noen dager etter med en kake som takk for stolen. De ble med inn, og mens ungene lekte, hadde vi voksne en god samtale. De spurte om hvorfor vi var i Japan, og Espen fortalte at han var prest i en liten kirke i nærheten. Og så begynte spørsmålene for alvor. De var svært interessert i kristendommen, og begge to var ivrige i samtalen. Noen dager etter troppet de opp på gudstjenesten, og i løpet av uka kom de både til mor og barngruppe og barnegospelen. De vil gjerne vite med om kirken og Jesus, derfor vil Espen med en gang vi kommer tilbake etter sommerferien, starte et bibelstudie med dem.

Det er spennende å leve med Jesus. Hva har han for meg, for deg, rundt neste sving?
La oss følge de hellige innskytelsene.

Hilsen Anne Mari Topland, Kawage, Japan