Om Ingve Frøystad

Ingve Frøystad arbeider på barnehjemmet Villa Porvenir i storbyen Cochabamba i Bolivia.

Ingve Frøystad - en av Boliviagutta!

Av: Ingve Frøystad
13/09-2009

Noen gang vært forelska, og innsett at "jeg må se henne igjen"? Omtrent slik opplevde jeg det å være i Bolivia julen 2005. Landet hvor bilen ikke trengte å gå gjennom EU-kontroll, hvor solen (nesten) alltid skinner og det politiske og sosiale kaoset er sjarmerende frustrerende. Derfor når muligheten oppstod etter endt tid på Universitet i Bergen, pakket John Andreas og jeg sekken og drog tilbake til, i alle fall mitt, drømmeland.


Her jobber vi på barnehjemmet Villa Porvenir i storbyen Cochabamba, 2750 meter over havet. Barnehjemmet er drevet med støtte fra Norge, og en av eierne, Hanne Baardseth, er også norsk. Etter å ha bodd her i noen år som lærer ved norske skolen i byen startet hun like godt et barnehjem sammen med en boliviansk veninne. Her finnes altså to administratorer, to "mammaer" - som tar seg av organiseringen av det daglige i husene - , og fire leksehjelper. På toppen av disse basisfunskjonene kommer altså vi norske voluntører, totalt fem. Våre arbeidsoppgaver går litt i mellom alle de andre, samt at vi gutta skal være med å utfylle den ellers glimrende stokken av bare kvinner. Så vi hjelper til med lekser med de minste, spiller fotball eller initierer vannkrig, eller ber kveldbønn på senga om kvelden. Tar ungene med til tannlegen, i kirka om søndagen, og hjelper til med å få dem opp om morgenen. Det siste kan minne litt om militæret, for de som har vært der!


I tillegg til en spennende hverdag her på barnehjemmet har vi også fått muligheten til å reise litt i Sør - Amerika under oppholdet. Her var Incastien mellom Cuzco og Machu Pichu i særklasse. En helt utrolig tur, som får norsk natur til nesten å blekne. Anbefales! Det har vært spennende å få prøve seg som innvandrer. Selv om språket sitter, så er vi og blir utlendinger. Med det som det fører med seg på godt og vondt, enten det er at vi er ekstra interessante, eller at vi får skylda for alt det gale i verden. Alt sammen lærerikt og tidvis gøy!


Nå er vi inne i de tre siste månedene her borte, og tiden går fryktelig fort. Vi gleder oss til å komme hjem, men gruer oss til å dra. Jeg har vært noe uheldig og røket på et par sykdomssmeller, så kroppen er litt redusert. Men viss dere leser dette og forstår det, tar jeg det som et tegn på at hodet er på plass og noenlunde i vater. Til slutt vil jeg gjerne få gi en liten betraktning som kan være utgangspunkt for forbønn der hjemme.

Barna på dette barnehjemmet har, med noen unntak, et fellestrekk: De er ikke foreldreløse, og de er heller ikke fordi foreldrene er for fattige til å ta seg av dem. De er her fordi de ikke ble tatt hånd om hjemme - omsorgssvikt kaller vi det. Avvisning kaller ungene det - desverre uten at de kan beskrive det så distansert. I et land der staten ikke ivaretar de vi normalt forbinder med statlige oppgaver, blir det fort alle for dem selv. Og der står ungene igjen som utrolig sårbare på alle måter når også foreldrene svikter. Be gjerne om at vi må få bidra med vårt midt oppe i dette, og få være med å ta ungene med noen steg i tillit.

Vi takker for støtte, omtanke og forbønn og ønsker dere der hjemme en velsignet høst!